TransAndalucia 24

Verten vår i Jayena lagde en god og stor frokost. Vi fylte sekkene våre med vann og niste. Avreise klokka ni. Dagens etappe kan i korte trekk beskrives som en veldig lang oppoverbakke - med tusen meter stigning - og en enda lengre nedoverbakke. Høyeste punkt er på 1625 moh. Det var likevel ikke en ensformig tur, men store variasjoner i stigning, underlag og utsikt. Max stigning var 20% i en branngate. Vi syklet i tørrlagt elveleie og hadde mye grov grus oppover. Fineste underlag var skogsbunn dekket med lange barnåler fra furu. På toppen fikk vi en flott utsikt, som vi delte med en gruppe på enduro-motorsykler. Nedturen var like variert, med innslag av betongunderlag på en strekning med mange hårnålssvinger. Byen Competa klorer seg fast i fjellsiden et par mil fra Middelhavet og bebyggelsen bindes sammen av smale og bratte gater. Her er det mye mer folk enn i de landsbyene vi har vært tidligere. Ingen problemer å finne et sted å spise eller kjøpe mat.

Vi lagde oss en god frokost med ferske baguetter, speilegg og bacon, før vi pakket oss ut fra huset til bestemor Pepa i landsbyen Zaffarraya. I løpet av dagen har vi reist gjennom flere slike byer. Det er små landsbyer med kanskje under tusen innbyggere og lite næringsliv og service, utenom landbruk. Første del av dagens etappe gikk delvis gjennom industriområder, tilsynelatende knyttet til jordbruksvarer. Her fikk Asbjørn en tykk ståltråd tredd inn i bakdekket og måtte skifte slange. En tid etterpå fikk Mike en torn inn i sitt fordekk, med gjentak av samme prosedyre. Med tilfredshet konstaterer vi at det er vann i bekkene og grønt på jordene. Flere ganger i dag har vi kjørt på veier som krysser gjennom bekker og det er litt gøy. Om vi blir våte så tørker det raskt i varmen.  Etter lunsj på Bar Los Angeles i Jatar syklet vi lenge på en bratt og røff kjerrevei. På toppen kom vi til en bom med tydelig beskjed på baksiden: "Passering forbudt, privat eiendom". Det var for sent fo...

Overskyet og kjølig i morres. Før klokka ti var vi på hjul. Vi syklet forbi borgen, der det er utgravd ruiner fra det første århundet etter Kristus. Snart kom vi på en god kjerrevei med masse blomster i veikanten. Vi kunne nyte en intens duft fra pollen mens vi tråkket på lette gir opp bratte bakker. Vi passerer små gårdsanlegg langs veien. Noen plasser er bebodd og beskyttet av sinte hunder som bjeffer voldsomt og løper fram og tilbake langs veien. Det er ikke så hyggelig, særlig når de er løs. Best når de holdes innenfor sikre gjerder. En skikkelig engelsk brønsj fikk vi i byen Villanueva del Traboco. Etter en lang pause gikk vi løs på Camino Brutal. Siden kom det flere krevende bakker, både opp og ned. Tilslutt syklet vi noen kilometer på en nedlagt jernbanestrekning og da så vi havet. Etter sju mil og 1650 høydemeter kom vi til byen Zaffarraya. Hos bestemor Pepa har vi fått flotte rom og super service. Til og med klesvasken vår har hun sørget for. Nå blir det tapas hos Los Castanio...

Vi syklet tidlig fra El Chorro for å komme varmen litt i forkjøpet. Grusveien vi fulgte steg bratt oppover i skogen de første kilometrene. På toppen åpnet landskapet i Alora seg nedover mot byen Valle de Abdalajis. Her kom vi rett inn i feiringen av helgenen Cristo de la Sierra, Kristus fra fjellene. Traktorer med pyntede vogner og festkledde folk kjørte i prosesjon gjennom hovedgata. Det er siste etappe på en pilgrimsreise som startet i Malaga fire dager tidligere. På avslutningsdagen er det en pilgrimsmesse og en Romeria-festival her. Fra Valle de Abdalajis gikk det igjen bratt oppover på grusvei. Denne gangen i åpent kulturlandskap. En mil før mål for dagen, byen Antequera, fikk vi asfalt. Da fant vi en ulvepark med navnet Lobo park. Vi fikk forfriskninger i kaféen, men droppet guidet tur for å ta ulveflokken i nærmere øyesyn og lære mer. Heldigvis fikk vi likevel se en ulv på nært hold. Videre på asfalt inn mot byen tok vi snart av på en grusvei som gikk over i en flott sti. Store ...

Vi er omtrent halvveis på turen vår og alt er bra. Været er strålende med temperaturer opp mot 30 grader. Planen er å ha en dag fri fra sykling og bli over en natt til. El Chorro er et veldig lite sted med bare noen få hus samlet ved en jernbanestasjon. Likevel kommer det svært mange tilreisende hit hver dag, i gjennomsnitt tre tusen. De kommer gående langs en dyp kløft i fjellet på en historisk vandrerute som kalles Camenito del Rey, Kongens vei.  Vi ville også gå. Vi tok buss til utgangspunktet og gikk de sju kilometrene tilbake. Store deler av strekningen var turveien bygd som en balkong festet i den loddrette fjellveggen. Det var kanskje hundre meter opp og hundre meter rett ned i Rio Guadalhorce. Alle hadde på hjelm for å spare hodet for utstikkende berg og fallende stein. Vi droppet muligheten for egen guide og leste isteden på infotavler underveis.  Attraksjonen har sin opprinnelse 150 år tilbake i tid da de bygde jernbane mellom Malaga og Sevilla. De bygde også kraftan...

Fra Hotel Casa Grande i El Burgo fulgte vi enkle grusveier gjennom endeløse olivenplantasjer. Spania er verdens største produsent av oliven og dyrkingen krever store arealer.  I løpet av én sesong gir ett tre 1,5-2,2 kg med olivenolje. Tenk på prisen du betaler - hva bonden sitter igjen med - og hvor mange trær som trengs for å få en levelig inntekt... Det er imponerende å se hvor ivrige de er til å stelle med trærne og fjerne ugras. Høyere opp i fjellet var det sjeldnere å se oliventrær, men mer naturlig skog. Der møtte vi en enorm saueflokk som dekket hele bredden av veien og enda litt til. Vi kjørte sakte mot dem og de løp til alle kanter med øredøvende bjelleklang. Omtrent halvveis på dagens etappe kom vi til byen Ardales og krysset sporene våre fra fjorårets reise, Spania fra sør til nord. På torget fant vi en uteservering med gode salater.  Opp fra Ardales gikk det svært bratt på god grusvei. Enkelte partier av veien er støpt med grov betong. Særlig der det er ekstr...